Ryggmargsbrokk og rullestol var ingen hindring for Jonas Løkken fra Otta i Gudbrandsdalen da han skulle over å se sin første Chelseakamp mot rivalene, Tottenham.

For Jonas handler Chelsea om ekte følelser, og det er det ingen som kan ta fra han. Vi i Chelsea Supporters Norway er glade for å gi deg et nytt reisebrev fra den andre siden av dammen. Her er hans historie.

Jeg heter Jonas Løkken og er 18 år. Jeg er født i Trondheim, men har tilbrakt det meste av livet mitt på Otta i Gudbrandsdalen. Jeg er født med ryggmargsbrokk, og har derfor vært avhengig av rullestol hele livet. Likevel lever jeg livet til det fulle, å nyter hvert eneste lille øyeblikk. Så når muligheten meldte seg for å reise se laget jeg har holdt med siden 2001 på selveste Stamford Bridge, var jeg ikke vond å be. Tanken på å se Frank Lampard med mine egne øyne satte følelsene i høyspent.

Som jeg sa innledningsvis er jeg oppvokst på Otta i Gudbrandsdalen, et lite sted med drøyt 3000 innbyggere. Her går det stort sett i United og Liverpool blant lokalbefolkningen, og de er HELT umulige å snakke fotball med.

Prosessen med å skaffe seg billetter gikk gjennom et firma som heter Scancoming. Jeg fikk en kontaktperson å forholde meg til, og jeg fortalte hvilken kamp jeg ønsket å se. Ettersom at jeg sitter i rullestol, fikk jeg ordnet det slik at jeg fikk plass på West Lower Stand, helt nede på bakkenivå, og det var absolutt verdt hver en krone.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På flyplassen var jeg sinnssykt spent og glad, naturligvis. Jeg skulle jo til London å se Chelsea! Samtidig så hadde jeg aldri flydd før, noe jeg både gruet å gledet meg til. Turen gikk som smurt, og alle var veldig hjelpsomme. Dermed ble det aldri noen problemer. Når vi landet i England, merket jeg at jeg fikk gåsehud bare av å se Gatwick.

Før kampen tok vi buss fra hotellet vi bodde på til Copthorne hotell for en bedre middag. Der var det ikke lov til å ha på seg drakt, så den måtte vente til etter vi hadde spist. Da vi ankom stadion strømmet virkelig følelsene på. Da jeg så den store Chelsea-logoen over inngangen på stadion, fikk jeg gåsehud over hele kroppen. Jeg skjønte at denne kampen for meg uansett ville bli fantastisk. Stemningen både innenfor og utenfor stadion var magisk!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kampen var etter min mening helt fantastisk. Vi satt, som nevnt tidligere, på West Lower Stand, helt nede ved banen. Når vi kom inn på stadion, og fikk se Brua i all sin prakt, kom gåsehuden tilbake for fult. For en gutt som til vanlig er vandt til lille Lerkendal, ville inntrykkene ingen ende ta. Jeg følte meg plutselig veldig liten, men du verden, for en opplevelse! Da kampen begynte ble jeg satt foran setene ved veggen som skiller tilskuerne fra fotografene, men etter hvert ble jeg fortalt at jeg ikke kunne sitte der, så da hoppet jeg over fra rullestolen til et sete rett bak hvor jeg satt resten av matchen.

Da Sandro puttet det første målet i kampen, følte jeg virkelig at stemningen på tribunen sank mange hakk. Men derimot når Lampard satte inn det mye omdiskuterte 1-1 målet, steg stemningen til et nivå det ikke går an å forestille seg. Og når Kalou satte inn 2-1 helt på slutten av matchen, tok det FULLSTENDIG av! Villere opplevelse har jeg ALDRI før opplevd!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Etter kampen var stemningen akkurat den samme som da Kalou scoret, ganske enkelt fordi målet kom så sent. Alle rundt meg, inkludert meg selv, var fortsatt i hundre. Da vi kom ut av stadion ble vi møtt av en horde elleville Chelsea-fans, ikke fullt så glade Spurs-tilhengere, samt politi både i bil og på hest.

Når jeg nå tenker tilbake på helgen min i London, turen, kampen, og alt rundt, så kan jeg bare si en ting til ALLE Chelsea-fans som vurderer om de skal ta turen over for å se de blå i aksjon: Ikke tenk på OM eller NÅR dere skal dit, bare reis!

Foto: Bjørn Vadet

Diskuter Chelsea - Tottenham HER!