For det kan vel ikke være andre enn spenningens mester som holder i trådene når årets Premier League skal avgjøres.

På tampen av nok en begivenhetsrik sesong, der vi har opplevd både topp og bunn og mye i mellom, er vi altså igjen i en posisjon der vi kan vinne serien. Vinne det hele. Vinne hele skiten. Og etter alt som har skjedd føles det helt fantastisk. Det føles nærmest som en bonus å få denne utrolige muligheten nå. For det var vel kun de mest optimistiske, og da snakker jeg om oss, så klart, som for noen uker siden fortsatt øynet muligheten og nektet å gi opp håpet om seriegull. Noen på matematisk grunnlag, som Frank Lampard, og noen i ren optimisme, som Petr Cech.

Mange avskrev Chelsea og fastslo at årets sesong var en katastrofe. Og det så jo unektelig noe mørkt ut da vi ble tatt igjen av Manchester City og Tottenham og det også begynte å bli få poeng ned til Bolton(!). Men man skal selvfølgelig aldri avskrive Chelsea. (Hører dere, dere som skriver i aviser og regner og beregner, og som baserer dere på at Manchester United ikke taper!). Og man skal ikke ta noe for gitt. I alle fall ikke i fotball. Alt kan skje. Formen kan plutselig forsvinne. Flyten kan plutselig komme. Antatt svakere lag kan plutselig rundspille antatt sterkere lag. Noen kan få et heldig resultat. Noen kan være uheldige med dommeren. Noen kan være heldige med en avgjørelse eller fler (omsider!). Og noen som har vært heldige med en avgjørelse eller fler tidligere (f.eks. at det ikke blir dømt mål når stakkars Tottenham har ballen en meter over mållstreken), føler seg plutselig veldig urettferdig behandlet. Og, som sagt, alt kan skje. Og nettopp det er det som gjør fotball, og serieinnspurt spesielt, så fasinerende og nesten uutholdelig spennende.

Det er intenst og altoppslukende og gjelder alle involvert i opp- eller nedrykk, om du heier på Norwich eller Cardiff, om du holder med Wigan eller West Ham, om du har hjertet i Chelsea eller Manchester United. Det fyller hodet ditt og er med deg i mørket etter du har lagt deg om kvelden, det er med deg i møte på jobben,(-Hva synes du Jan Erik? -Æh, jo..sikkert helt fint!), på trikken (-Siste stopp er Kjelsås! -Pokker, skulle jo ikke helt hit..!), i telefonen (Bla-bla i andre enden, mens jeg svarer fjernt ja og ha og studerer tabellen på Text-tv. Igjen.) Omlag 50% av meg er tilstede mens resten er i en slags blå sky, en lykkelig verden der de blå scorer i ett sett, jubler og løfter pokaler.

En del folk har ikke skjønt dette med fotball, og kan ikke fatte at noen kan bruke så mye energi på 22 spillere som løper etter en ball. Hørt det før?

Jeg har en kvinnelig kollega i denne kategorien. Godt gift med en ivrig Tottenham-supporter, som til stadighet er urolig i kroppen, kledd i hvitt og med ugjorte ting på den lokale puben. Min kollega klarer ikke i det hele tatt å forstå dette engasjementet.

Men, og dette er scary, forrige fredag tok hun seg fri fra jobb for å være hjemme og se på Prinse-bryllupet! Hun er ingen gammel royalist, men en ung dame på 30 år. Fri for å være hjemme og se på bryllup på TV ja! Riktignok sammen med likesinnede, altså en venninnegjeng. Og med tilhørende Champagne og høye smørbrød. Dette skjønner jo ikke jeg filla av, utover det å ha et påskudd for å møtes og ta en fest. Sikkert hyggelig nok det, men hver sin smak! Vi har alle vårt... 

Dagene snegler seg sakte mot søndag og kamp på Old Trafford. Spenningen sitter i kroppen og det er en slags god-vond følelse. Da Oddvar Brå famøst brakk staven, var det drit-spennende i noen minutter (noen vil hevde hele løpet var spennende), men så var det hele over. Vi må derimot leve med og helst kose oss med og nyte denne spenningen i dagevis, og med seier søndag er heller ingen ting avgjort. Det fortsetter og fortsetter.

Jeg husker i grunnen ikke helt hvordan det var den gang vi pleide å ende rundt midten av tabellen. Jeg husker vi ble nummer 11 og deromkring noen ganger, langt unna både medaljekamp og nedrykk. Var jeg egentlig en roligere, mer harmonisk og avbalansert person da?

Hmm...

Come on Chelsea!