Og i dag skal det handle om...., ja det må jo bli Torres. Ikke spesielt originalt i disse dager, men så er det tross alt ikke hver dag vi får en regjerende verdens- og europamester på laget.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har vært skeptisk til Chelseas langvarige flørting med Fernando Torres og uttalte ønske om å få ham over på et vinnerlag. Torres' kvaliteter har jeg jo sett og de er udiskutable. I sommer, da dette sist var et hett tema, tenkte jeg at han var feil mann for oss. Det var på tide å vise hva som bodde i unggutta som allerede var på plass i klubben. Jeg tenkte dessuten at vår nye spanske venn var oppskrytt og kanskje over-the-top.

Ikke helt objektive og veloverveide synspunkt dette, men så ble de jo farget av at mannen var en profilert stjerne i Liverpool. Hvor mange i den leiren hadde vel høye tanker om Chelsea-spilleren Joe Cole, med god målteft i innbyrdes oppgjør, før han i et utilregnelig øyeblikk, uforstålig valgte å sette kursen nordover.

Vi likte selvfølgelig ikke å miste vår venn Joe, en Chelsea-spiller med legendestatus i klubben, på linje med det Torres hadde hos scouserne. For ikke å si mer. Men en ting kan en si om Chelsea-supportere; Vi er lojale og takknemlige, vi er da greie og vet å oppføre oss. Joe Cole er en gammel venn og til tross for at vi var både skuffet, overrasket og lei oss, ønsket vi ham lykke til og alt vel. Riktignok ikke for mye lykke rent sportslig sett, være seg i Liverpool eller annen konkurerende klubb.

Og vi kaller ham ikke Judas. Vi er da siviliserte mennesker. Vi er takknemlige for det han bidro med. På gutterommet hjemme henger fortsatt plakaten med Joe i kledelig blå drakt. Han har i grunnen alltid kledd blått best.

Liverpool-supportere derimot. De brenner Torres-draktene sine. Som altså ikke er Torres-drakter men Liverpool-drakter. Liverpool-supportere brenner Liverpool-drakter! Og det der oppe hvor temperaturen er lav og klesbudsjettene små. Gærninger! Vet dere ikke at det går an å fjerne bokstavene? Og kanskje heller sette på Carroll, eller til og med Dalglish?

Hedersmenn som Carlo Cudicini og Gustavo Poyet valgte å gå til Tottenham, uten at man kunne kjenne syntetisk svi-lukt noe sted. Kun takk og lykke til. Jeg tror ikke engang noen brant drakta med Bogarde på ryggen. Den er vel heller et sært og svært sjeldent samlerobjekt. Noe også drakta med Riise er. God humor og ikke noe bål.

Det er ellers bare å innstille seg på masse gnåling om kjøpelag fremover. Mange sitter i glasshus, men er dårlige til å regne. Så vi får bare fortsette å leve med betegnelsen kjøpelag, påpekt av misunnelige supportere, plagsomme slektninger, uvitende nabokjerringer, småunger i United-drakter og dårlige sportsjournalister.

Og for avslutningsvis å belyse nettopp dette med dårlige sportsjournalister, viser jeg til VG-sportens oppsummering av Chelseas siste seriekamp borte mot Sunderland: "Chelsea skapte sjanser på løpende bånd og kunne-og burde- med litt hell ha scoret både tre, fire og fem mål." Ja-ja, jeg så nå i alle fall både tre og fire mål hjemme hos meg.

Heller Kjøpelag enn Lånelag!

Come on Abramovich!

Come on Torres!

Come on Chelsea!