Ja, hva skjedde egentlig med det blå toget, også kjent som Chelsea-ekspressen?  Som hadde stø kurs og produserte storseire i starten av sesongen og som ikke hadde en eneste forsinkelse, for ikke å snakke om avsporing? Endestasjonen var liksom gitt, det var strak vei til Premier League-pokalen.  Det var nesten som man kunne se for seg et tog uten lokfører,  som selv visste hvor det skulle, akkurat som den førerløse banen på den andre siden av byen, Docklands Light Railway (DLR).  Alt gikk jo – bokstavelig talt – på skinner.

Men selv et tog som tenker selv og ikke trenger noen helt foran i lokomotivet, har behov for vedlikehold.  Mekanikerne måtte altså hentes utenfra.  Og med en så stor hastighet som det blå toget kunne komme opp i, ble det jo en del slitasje på bevelige deler.  Farten var jo like stor selv om skinnegangen var i Wigan eller Zilina, og kvaliteten på skinnene var også svært variabel.  Og mekanikerne, de gjorde jobben sin, alle vogner og understell ble behørlig pleiet, noe annet ville jo ha vært avskjedsgrunnlag.  Vi må jo huske at det blå toget hadde bare èn destinasjon, det å tenke tanken på at det skulle havne på avsidesliggende stasjoner som Fifthplacingham eller Mid Tableshire var jo totalt å spore av (pun intended).

Men så plutselig fikk sjefsmekanikeren sparken.  Fyken.  Avskjed på dagen.  Ingen visste helt hvorfor, men ryktene gikk blant togpassasjerene, ikke bare på det blå toget, men også på de mer saktegående røde togene.  Hadde kona hans krangla med kona til togselskapets styreformann på en fest? Hadde han søkt jobb på det stripete toget?  Spørsmålene henger i lufta ennå, tausheten er like stor som blant passasjerene på ett av de røde togene da vogna Drogba stakk innom stasjonen Femi Rates.  Chelsea-ekspressen var ingen ekspress lenger, nå var det blå toget blitt et lokaltog, med altfor mange stopp, både planlagte og uforutsette.  Både to av de røde togene og det lyseblå toget hadde ikke bare tatt igjen den tidligere ekspressen, men også passert den.  Det var så ille til, at en stund så var også det hvite toget forbi.  (Så ille er det ikke nå lenger, og takk gudskjelov for det.)

Men allikevel, det er langt fram til det ene røde toget for tiden, du vet hvilket jeg mener.  Det er lett å kjenne igjen på den store røde nesa helt foran.  Kan det blå toget få opp dampen? Nok til å ta igjen det andre rød toget og det lyseblå toget? Sistnevnte har visstnok problemer med at noen av vognene prøver å ta andre veier enn rett fram, foreløpig så har lokomotivet Cash 3000 hatt nok styrke til å holde vognene på samme kurs. Men hvor lenge vil det vare?  Det blå toget må satse på at de mekanikerne de har igjen gjør det de skal for at vognene og hjulene skal ta igjen togene foran.  Ingen nye mekanikere er nemlig på vei ifølge Transportarbeidernes Landsforbund.  Da gjelder det bare å håpe på noen avsporinger og dårlig skinnegang for alle andre enn chelsea-ekspressen.

Du lurer sikkert på hvorfor det står tåg i overskiften og ikke tog.  Blå tåget var nemlig et svensk proggband som hadde en hit med låta Den ena handen vet vad den andra gör , tidlig på 70-tallet.  Ingenting med Chelsea å gjøre, men låta ble senere spilt inn av punkbandet Ebba Grön med tittelen Staten och Kapitalet. Og det har absolutt noe med Chelsea å gjøre.  Hvor hadde vi vært hvis ikke Staten Sovjetunionen hadde gått i oppløsning slik at Kapitalen ble frigjort?